Kravet om å tenke radikalt nytt i digitalisering kan virke handlingslammende

Mange som oppmuntrer til digitalisering setter det nærmest som et krav at digitalisering skal ta utgangspunkt i radikalt nye måter å jobbe på. Digitalisering skal for all del ikke resultere i en digital versjon av det man allerede gjør! Det man glemmer er at det er krevende å finne på helt nye måter å jobbe på, og attpå realisere det ved hjelp av digitale støtteverktøy. Derfor kan et krav om å tenke helt nytt virke handlingslammende. Når det gjelder digitalisering må virksomheter kunne balansere inkrementell innovasjon med radikalt ny langsiktig tenking.

Digitalisering er i vinden. Helst skulle man ha digitalisert alt i går. Ingenting må komme i veien for digitaliseringen av norsk offentlig sektor. Ellers klarer vi ikke å omstille oss. Vi er allerede så forsinket med digitaliseringen at vi må tenkte helt nytt skal vi overleve i en verden av SnapChat-ere og Facebook-ere!

Dette er selvfølgelig ganske riktig. Norske offentlige tjenester må digitaliseres. Det er et krav fra brukere, som allerede er heldigitale. Men det å anta at man kan tenke helt nytt og så har vi løst problemet er en feil forenkling. Når man ser et vellykket digitaliseringsprosjekt –som for eksempel selvangivelsen –er det lett å se bare sluttresultatet, og ignorere det faktum at prosessen gikk gjennom flere faser med opp- og nedturer. Det er også lett å tro at man allerede i begynnelsen visste hvordan en digital selvangivelse skulle se ut. Det gjorde man mest sannsynlig ikke.

Digitalisering består av (minst) to (delvis sammenfallende) steg: 1) å tenke nytt, og 2) å implementere det nye. Begge to stegene er ekstremt kompliserte.

Det kan virke lettvint å sitte i et møterom sammen med noen kolleger og tenke radikalt nytt om måten man burde jobbe på. Alle er kjent med frustrasjoner på jobb. Alle vet at ting kan gjøres mer effektivt, og alle kan det å fantasere om en perfekt verden. Utfordringen er å forstå hvorfor ting gjøres som de gjøres. Det noen tror skal være den nye smarte måten å jobbe på kan faktisk vise seg å være en ganske dum tanke når den først er prøvd ut i virkeligheten. Vi har for eksempel sett at mange ideer om nye måter å tenke på kommer fra ansatte i tjenestene, og ikke tar hensyn til brukernes hverdag. Ansatte så det som en god ide, men brukerne så ikke poenget.

Steg 2 er kanskje det som undervurderes mest i digitaliseringsprosesser. Det er lett å tro at det er nok å tenke nytt. Det finnes sikkert et digitalt verktøy der ute, tenker man, som kan støtte den nye måten vi vil jobbe på. Vi kan kjøpe noen roboter, eller bruke Facebook. Med big data kan vi ta beslutninger rakt. Og det er lett som fett å personalisere tjenesten med data fra brukeren. Alle disse teknologiene er smarte, og skal brukes i digitalisering. Men tenk også på disse punktene:

  • Selv om næringslivet påstår at løsningen til digitalisering i offentlig sektor allerede finnes der ute, er dette ikke sant. Enhver digitalisering trenger sitt unike digitale produkt, som delvis må lages. En kostbar prosess i seg selv.
  • Mange kommuner og offentlige etater eier titalls datasystemer som er i bruk. Disse utgjør en infrastruktur –og en tvangstrøye –som det er lett å glemme når man skal tenke radikalt nytt. Tenke radikalt nye måter å jobbe på kan da oppleves handlingslammende, og frustrerende når man ikke lykkes.
  • Nye løsninger, selv når de ikke er radikalt nye, krever store investeringer i opplæring, kompetansebygging, markedsføring osv.

Jeg har min teori om hvorfor mange tror at man må tenke radikalt nye ideer når man tenker digitalisering. De fleste innovatører leser nemlig amerikansk innovasjonslitteratur. Mye av denne litteraturen er utviklet gjennom innovasjon i konsumentmarkedet, der “novelty” ofte er det eneste og beste salgsfortrinnet. Målet er alltid å komme opp med et produkt som er så nytt at alle hoder snus. Konsumenten sitter med pengene, og skal forføres til å kjøpe produktet. Innovasjon (og digitalisering) i offentlig sektor er fundamentalt forskjellig, og krever parallelle løp med organisatorisk og teknologisk utvikling. Slike endringer er sjeldent radikale med en gang.

Men det er ikke dumt å begynne med digitalisering selv om man ikke sitter med masse glupe ideer om nye måter å jobbe på. Vi burde heller:

  • Ta utgangspunkt i nåværende praksis og infrastrukturer. Det er flere fordeler med det. Man møter mindre motstand hos ansatte og brukere, og trenger ikke å investere mye i opplæring og nye systemer.
  • Digitalisere gjennom åpenhet og samskaping. Digitalisering skal ikke kun føre til effektivisering av tjenesteapparatet, men også skape verdi for de involverte interessenter som ansatte, brukere og leverandører.
  • Gjøre det iterativt og lære underveis. Små digitaliseringsinitiativ gjort mange nok ganger kan ende i radikale endringer uten at man legger merke til det. Nøkkelen ligger i å ha ordentlige systemer for feedback og læring.
  • Ha langsiktige planer der man målbevisst jobber med å holde verdiskaping for alle interessenter i fokus.

Digitalisering trenger med annet ord ikke radikale tanker og eksotisk teknologi. Tenk heller på hva Jan Tore Sanner sa: digitaliseringen er ingen sprint, det er langdistanse.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *